Reisebrev fra Dumka

Det er langt til Dumka, omtrent 30 timer tok det denne gangen. Vi lander i Kolkata og derfra bærer det videre med tog fra hektisk storbyliv til Jharkhands grønne sletter og støvskyer og store krater fra steinindustrien. Denne gangen var en forventningsfull gruppe kompiser fra Danvik Folkehøgskole med. For første gang fikk de oppleve mylderet av mennesker, dyr, religion, språk og kultur som eksisterer i det som må kunne kalles sub-kontinentet India. Jeg vil ta deg med på noen deler av denne mangfoldige turen.

Bilde venstre: Emilie Nygård Bråten

Vi kjører inn den lange aléen opp til den nye campusen til LIMS. På hver side av veien er det plantet trær som skal vokse seg store i takt med resten av skolen. Det er nesten ikke til å tro, fra et reisverk og en byggeplass for et år siden har det blomstret fram et vakkert skolebygg med et stort klasserom, datarom, møterom, bibliotek, kantine og administrasjon.

Bilde: Cecilie Rikter-Svendsen

Mange av verkstedene for praktiske fag har også blitt bygget siden sist, og de er i full gang med å legge til rette for bærekraftig jordbruksopplæring på eiendommen. Vannet som brukes til oppvask, matlaging og liknende filtreres og kanaliseres ut på jordet. Skolen er en plastikk-fri sone, vi bli derfor servert filtrert vann fra flasker for flergangsbruk.

Undervisningen er i full gang selv om skolen skal vokse i både bygg og etasjer de neste årene. Det er flust av elever utenfor skolen og denne uken er det unge kvinner og menn som får opplæring i ulike typer håndverk som har tatt over skolen. Kvinnene på bildet under får opplæring til å jobbe på den nye IKEA fabrikken og lærer derfor håndverk og fletting med naturmaterialer. Siden mange av kursene bare varer en måned eller to ser skolen ulik ut fra måned til måned. Nye elever og fag rullerer hele året. Når skolen omsider står ferdig kan flere av fagene kjøres samtidig og flere elever bo på internater på skoleområdet.

Bilde: Emilie Nygård Bråten

Allerede i sommer rundet skolen fjorårets elevantall, ved slutten av året regner de med å ha gitt yrkesopplæring til 920 elever, nesten doblet så mange som i fjor. Siden LIMS ble etablert I 2015 har de nå fullført fire år og fem måneder med yrkesopplæring. På disse fire årene har LIMS klart å nå sitt hovedmål, å skape et tilbud som utvikler yrkesferdigheter hos marginaliserte ungdommer fra landsbygda i Jharhand slik at de kan få verdige jobber. «We could see the impacts of these trainings, in their personality, knowledge and life style», sier Ajith, leder for ESAF i Nord-Øst India. Han håper tilbudet kan vokse seg enda større og nå enda flere de neste årene.

Bilde venstre: Emilie Nygård Bråten

Vi får være med hjem til Suman. Han har akkurat blitt ferdig utdannet som møbelsnekker på LIMS. Nå jobber han på et verksted i nærheten av landsbyen. For mange unge som Suman er eneste alternativ for å tjene penger å skaffe seg jobb i den ekstremt skadelige steinindustrien. På grunn av ferdighetene han har lært på LIMS har Suman nå fått en jobb som er bedre betalt og som ikke skader helsen hans. Det vil gi både han og familien en helt annen livskvalitet.

Foto: Emilie Nygård Bråten

Hjemme hos Suman blir vi tatt i mot med fotvask, te og kjeks. Santalene er virkelig gode på å ønske folk velkommen og fotvasken er en vanlig måte å ta folk i mot på. Huset fylles raskt av latter og undring. Det stilles spørsmål fra den ene og andre siden av rommet om hvordan det er å bo i India og hvordan livet er i Norge. Familien til Suman grøsser når de hører at det kan bli opp til 20 minus i Norge. Kultur, tradisjon og tro diskuteres, og tolken oversetter som best han kan. Han må le litt av de til tider store motsetningene i tankesett mellom familien og ungdommene fra Norge. Vi blir tatt med til risåskeren hvor innhøstningen er i full gang. Det er en hektisk, men god tid for Suman og familien. Vi vinkes avskjed av familien og takker med det for oss!

Bilde: Emilie Nygård Bråten

Til slutt noen morsomheter fra Dumka: Alle, uavhengig av engelsknivå, kan ordet selfie og bruker det hyppig. Trafikken er rimelig crazy, gjerne med 2 biler, 1 buss med folk på taket, 1 tuktuk og en ku i bredden på en to-feltsvei. Det skal godt gjøres å slippe unna et besøk til politistasjonen, de vil gjerne hilse på, la deg vente litt, høre hvorfor du er på besøk, kanskje drikke litt te og forsikre seg om at du husker sine egne personopplysninger. Når språkbarrieren er stor kan man alltid leke, om det er «bro, bro, brille», «hode skulder kne og tå» eller den indiske leken «kabardi kabardi», det bryter ned flere barrierer enn man skulle tro.