I månedsskiftet oktober/november dro jeg, Mali (ettåring i Kompis), Johanne fra Kompis og Miriam fra Normisjon, på en ni-dagers «jentetur» til Bangladesh. Dette var en jobbreise, men for min del ble det en oppdagelse av det spennende landet Bangladesh, og prosjektet vi støtter. I motsetning til mitt reisefølge, har jeg aldri vært i Bangladesh, og nesten ikke hørt om landet før jeg ble introdusert for Kompis. Alt fra mat og kultur, til små kryp på bakken var nytt og spennende for meg.
Førsteinntrykket av hovedstaden Dhaka var mye tuting, og mye folk. Gatene var fulle av eksos, det var varmt, og lufta var farget i beige. Det var veldig annerledes enn det stille og kalde Norge.
De første dagene brukte vi litt tid på å bli kjent med Dhaka. Vi var på besøk på Normisjon Bangladesh-kontoret, hvor Johanne jobbet da hun bodde her. Vi var også på besøk hos en av utsendingsfamiliene til Normisjon. Det var interessant å se noen som kommer fra det landet jeg er fra, være så integrert i denne kulturen som jeg opplevde så fremmed. Etter middagsbesøket hos familien skulle jeg følge de to yngste barna til butikken. Den var rett borti gata fra der de bodde, og det endte opp med at de fulgte meg. Det viser seg at kulturforståelse trumfer alder.
Etter vi hadde utforsket Dhaka i tre dager dro vi til byen Rajshahi. Der besøkte vi ett av jenteinternatene Kompis støtter, og hvor det bor omtrent 50 jenter. Aldersgruppa er fra 16-24 år og de studerer alt fra økonomi og samfunn, til lærer og sykepleier.
Bare å gå i gangene der gjorde meg glad. I byen hadde jeg møtt på så mange tiggere. En dag så vi en liten gutt som gikk alene, han prøvde å selge små klistremerker. Da vi kjørte rundt i byen så vi ofte små jenter som banket på bilrutene og tigget etter mat og penger, midt i trafikken. Internatet ble en stor kontrast fra alt dette. Jentene bar en slags trygghet med seg. Her var det rom for å leke og more seg, samtidig som de hadde tid til å fokusere på skole og utdanning.
Vi ble introdusert til jentene i studiesalen deres. Vi satte fremme ved tavla, og jentene på rekke og rad fremfor oss. Da jentene fikk muligheten til å stille oss spørsmål så var det ei jente som fyrte opp hånda. Dette var Mithila, jenta på første rad, men det var ikke et spørsmål hun skulle stille. Hun ville synge en sang for oss. Frimodig startet hun å synge en sang alene foran alle sammen, og avsluttet alt med et lite smil rundt munnen.
Jeg ble bedre kjent med Mithila. Hun var blant de yngste jentene på internatet, men likevel så frimodig og tøff. Det virket litt som om kulturen de hadde der var å heie på hverandre. Mithila fortalte at de på fritiden liker å kle seg opp, danse og synge. Ikke så ulikt her hjemme. De hadde også tilgang til tv, så noen ganger så de på den. Det er også et godt arbeidsmiljø på internatet, og de har en husmor som tydelig var godt likt, og som hjalp de med det som trengtes.
Senere på turen fikk ble vi vist rundt i Rashahi-området, og fikk se ulike barneskoler, sykehus og kirker. Overalt ble vi behandlet som hedersgjester. Vi fikk blomsterbuketter, og på skolene fremførte de gjerne en dans eller sang. Hvis det er sånn de ønsker noen alminnelige kvinner fra Norge velkommen, så lurer jeg på hvordan de hadde ønsket en dronning velkommen. For i disse øyeblikkene følte jeg de forvekslet oss med dronning Sonja.
Dette er Bangladesh i et nøtteskall. For dem er det veldig viktig med godt vertskap, å kunne gi gjestene noe er et tegn på gjestfrihet. Derfor serverer de alltid gjestene noe å drikke eller noe å spise om de har muligheten til det.
Da vi dro tilbake til Dhaka fikk vi også vært med på Normisjon Bangladesh sin stabsmiddag. Dette fant sted på en fin restaurant hvor det ble spilt 2010 diskotek sanger i bakgrunnen, «en veldig fin mix.» Jeg hadde allerede hatt mange spennende matopplevelser med denne gjengen. De har fått sett meg spise med hendene for første gang, og sett meg spise mat som var så sterkt at jeg gråt. Ingen av delene så veldig delikat ut. Så på denne middagen var det noen fra staben som fort fikk et kall til å hjelpe meg med å styre unna den sterke maten. Det var jeg veldig takknemlig for.
Det ble overraskende trist å si hade til denne gjengen. Selv om vi bare var der for en kort periode, var det nok tid til å bli glad i de vi møtte der. Jeg anbefaler å besøke Bangladesh på det sterkeste! Og flaks for deg så arrangerer Kompis misjonsturer, blant annet til Bangladesh!
