Et første møte med India

Som fersk Kompis-ansvarlig har jeg fått oppleve mye. Jeg har rukket å snakke med mange av dere, besøkt skoler dere går eller har gått på, jeg har fått svare på mails og jeg har fått bli kjent med dette Kompis-konseptet som jeg bare såvidt har kjent fra utsiden. Ikke bare har jeg fått reise øst, vest og nord i vårt langstrakte land, jeg har også fått tatt turen til India.

For en 23-åring som aldri har vært i Asia før, så kan det være litt overveldende å reise (alene) ned til den levende byen Kolkata. For om den er levende. Følelsene boblet da jeg så ut av vinduet på flyet og så lys så langt øyet kan se. Jeg skjønte at det jeg skulle oppleve nå var større enn jeg noen gang kunne forestille meg. Jeg klarte ikke å slutte å se ut av vinduet og ville bare suge til meg alt det var å se.

På den korte bussturen fra flyet til flyplassen kjørte vi forbi en gjeng som hadde nattevakt. De sto og hadde litt gymnastikk som lignet mest morgenaktivitet på sommerleir, mens de smilte og lo. Jeg skjønte fort at dette var et folkeslag jeg kunne like. Og jeg hadde helt rett – det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

Norsk forsiktighet passer ikke bra inn India, og som en av få ikke-indere på flyet, måtte jeg bare presse meg frem og prøve å ikke havne helt bakerst i visum-køen. Det funket ikke. Heldigvis kom jeg meg gjennom kontrollen og ble tatt imot av en sjåfør som kjørte meg til hotellet. Siden jeg landet midt på natten, var kjøreturen i seg selv ikke verdig å bli kalt en India-kjøretur (skjønte jeg dagen etter). Men den fattige delen av Kolkata kom ekstra godt frem. Mennesker som plukket søppel de kanskje kunne få solgt og andre mennesker som sov overalt hvor en kunne legge seg uten å bli påkjørt. Sterke syn i de sene nattestimer.

Første dag i Kolkata møtte jeg ACTA- og Normisjon-Ingrid, som reiste ned et par dager før meg. Vi skulle slå følge til Dumka hvor Kompis-prosjektet LIMS finner sted. Turen gikk overraskende greit, sett bort ifra at hodet mitt gikk som en nikkedukke frem og tilbake for å få med meg en liten brøkdel av det India har å by på. Fra der toget stoppet var det et par timers biltur til Dumka. Bilturen var noe for seg selv. Her er det bare tut og kjør og prøv å ikke treffe mennesker (!!), kuer, sykler, geiter, biler, lastebiler, tuktuker og motorsykler som kjører på kryss og tvers. Det er ikke så mange som velger å holde seg på sin side av veien, og det er heller ikke uvanlig å ligge litt mer enn to biler i bredden. Noe som er ganske interessant i seg selv.

Turen viste ikke bare indisk kjørekultur, men den tok oss blant annet igjennom utallige steinknuserverk. Støvet strimlet opp og det var vanskelig å puste selv inne i bilen. Tanken på at kompis har vært med å hjelpe mange i denne industrien med å få bedre rettigheter gjør meg glad. Tanken på at Kompis hjelper mange ut av denne industrien gjør meg enda gladere.

Første møte med India var bra. Og jeg gleder meg allerede til å fortelle dere mer om alt det andre jeg fikk oppleve. Så mange fine steder. Så mange fine prosjekter. Og ikke minst, så mange fine folk!