Jeg heter Cornelia Eismann, er 22 år og studerer barnehagelærer i Oslo. Første gang jeg hørte om Kompis var da jeg gikk på Bibelskolen i Grimstad i 2020/2021, og det var det første prosjektet jeg noen gang ble fastgiver til. Jeg meldte meg på misjonstur fordi jeg ønsket å få oppleve et land som er helt annerledes enn Norge. Jeg var nysgjerrig på hva det var jeg egentlig var med å gi støtte til, og så på denne turen som en mulighet til å bli bedre kjent med Kompis-prosjektene og få komme tett på mennesker som har mindre enn meg selv. Utenom dette, hadde jeg ikke så mange forventninger i forkant av Bangladesh turen, men jeg gledet meg veldig til å få reise til et så annerledes land og få oppleve en helt annen kultur.
På tur fikk vi besøke et gutte- og et jenteinternat, flere landsbyer hvor vi feiret gudstjeneste sammen, vi var gjester i et bryllup og vi fikk se mye av den vakre naturen. For meg ble første møte på gutteinternatet en sterk opplevelse. Det var da jeg skjønte helt konkret hva det er jeg er med på å støtte gjennom Kompis. Overalt hvor vi var ble vi ble møtt med en enorm gjestfrihet. Selv om ikke kommunikasjonen alltid var det enkleste ettersom få kan engelsk, kunne vi fortsatt lære av hverandre og ha det gøy sammen. En annen spesiell opplevelse var å kunne synge samme sanger i kirka på ulike språk. Tenk de gode gamle norske salmene, finnes også på khasi-språket! Det er da man skjønner at Gud lytter uavhengig av hvilket språk man snakker. Jeg satt også pris på alle kjøreturene vi hadde rundt forbi, fordi jeg opplever at man kommer tett på befolkingen og kulturen på en helt annen måte. Også man setter plutselig mye mer pris på infrastrukturen i Norge etter å ha kjørt noen timer rundt i Bangladesh.
Jeg er ekstremt takknemlig for å ha vært med på denne reisen og jeg kommer til å ta med meg mange sterke inntrykk videre i livet. Vi hadde kveldssamlinger hver kveld hvor vi fikk mulighet til å snakke ut om alle inntrykkene og følelsene rundt alt vi opplevde som var en fin måte å stoppe litt opp, reflektere og dele tanker med hverandre på. Jeg håper at jeg etter denne turen klarer å møte andre mennesker på samme måte som vi ble møtt på, med samme type vennlighet, gjestfrihet og hjelpsomhet. Jeg kommer til å sette mer pris på livet mitt i Norge med alle mulighetene vi har som vi ellers tar for gitt og jeg håper jeg klarer å huske på at Gud er like mye til stede i Norge som i Bangladesh.
